VÅRUNDER 28. april

                           UNDER....

 Noen dager er det bare slik....

En kjenner det i hele seg, sjøl om alt og alle benekter det. En ganske skamløs forventning om at noe skal komme.

Om at nakne greiner skal bli grønnkledte, at blomstene skal åpne seg i alle umulige farger, at fuglene skal ta plass i trærne og risle sangen sin over oss.

Om at luktene fra nytint, våt jord som slår i mot oss, er et tegn på en skifting. En glede som smyger seg inn i kroppen, gjennom porene, innover i årene. Sprer seg. 

I dag var en slik dag.

                                                (Foto: BMA)

                   

 

                          DYRENE I UTFRIKA

Vi har to katter på et bord. Kvirrevirrevittbombom.
Men der har de ikke lov å være.
De jages ned og hopper opp igjen så fort vi går ut døra.
De eier ikke oppdragelse og det kan skyldes hjemmene de kom fra før de kom til oss,
eller at katter ikke tar oppdragelse. Kvirrevirrevittbombom...

En aprilkveld oppdager jeg at ingen av dem hopper opp på noe bord. Den ene katta ligger strak i sofaen og jeg oppdager at hun har kuler i "armhulen". Selvfølgelig. Diagnostiseringen konkluderer kreft (med eller uten spredning). Jeg har et godt utvikla veterinær/legegen og angrer som en ....hest på at jeg ikke studerte til lege eller veterinær. I og med at jeg har det i meg, liksom. (Men så var det det at språklinja på videregående ga lite rom for slike studier). Akkurat nå er jeg mest fokusert på at Mimmi har kreft og kanskje må avlives neste dag. Tynn er hun blitt. Jeg kjenner ryggraden gjennom pelsen. Hun er gammel og jeg gråter tapre tårer i den svarte og hvite pelsen og gruer meg som en ...hund for atskillelsen. Den siste natta skal hun få ligge i senga mi, og litt forundra bæres hun opp og legges forsiktig ned på dundyna mi.
Nede løper Pusil rastløs rundt og tisser blod på kattedoen hvert tredevte sekund. Også den diagnosen er klar: Urinvegsinfeksjon, og fy, ja det gjør vondt! Stakkars Pusil. Men det er ikke dødelig såvidt meg bekjent.
Mimmi har en god natt den siste natta i livet sitt. Jeg har nok sovet bedre. Dagen etterpå ringer jeg veterinæren og forklarer problemet, det vil si, diagnosene. Jeg må ellemelle og drar først med Pusil. Har ett kattebur, og kattene kan ikke dele det. Ikke til vanlig, slettes ikke nå. Pusil er plaget og må komme i gang med behandling fortest mulig. Å få henne inn i det alene, er et vanvittig strev. To sterke viljer, en katts intelligens og en dames kjemper om overtaket. Pusil hopper, kjemper, sklir, smyger seg ut av buret, før jeg får satt på lokket. Til slutt er jeg utsvetta, hun er fanga.

Lettere rusa, tunga halvvegs ut av munnen.

Venterommet hos en veterinær er et studium i seg sjøl. En diger mann med seks miniatyrhunder er foran oss i køen. De skal klargjøres, ha vaksiner og gudeneveit for å stilles ut. Seks små gneldrebikkjer som Pusil fortvila og tissetrengt må holde øye med bak gitteret. Vi venter. Og venter. Omsider er det vår tur og vi får tilgang til de indre gemakker der Pusil uten å vite sitt eget beste, prøver å stikke av. De må gi henne noe beroligende og hun sovner etter å ha kasta opp hele morgenmaten som røper at jeg kjøper billig kattemat på Kiwi. Lille Pusil har en overordentlig alvorlig urinvegsinfeksjon med krystaller i urinvegene. Slike som dere vet kan sette seg sammen og bli til nyrestein og det gjør skrekkelig vondt. Jeg vet om noen som har hatt det. Hun blir satt på både smertestillende og antibiotika, og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en prøvelse for mor. Hun er ikke villig til å forstå sitt eget beste der heller: "Gap opp så blir det snart bedre." Særlig!

Mimmi er neste katt ut. Hun viser seg å være en større fighter enn jeg hadde trudd når hun skal tres inn i buret. Klør og tenner brukes. Mye 0 rh+ utgytes før vi ankommer dyrlegens venterom. Har prøvd å ikke tenke "siste gang" i alle situasjoner. Må ta dette fornuftig og rasjonelt.Hun har tross alt fått leve flere timer ekstra fordi jeg drog med Pusil først og de seks hundene var foran oss i køen.... Jeg holder rundt buret for å trøste (meg sjøl?). Denne gangen deler vi rommet med en gigantisk rottweiler og ei bikkje uten bånd. En sier "som eier, som hund", men her vet jeg ikke...
Tung er vegen inn til veterinæren. Tårene lurer bak øyenlokkene, eller de er nærmest på veg ut, og skjelven i stemma forklarer jeg hva jeg har oppdaga. "Det der,"sier veterinæren,"er verkebyller etter et bitt. Pussig sted å ha det, men se her renner det puss, pus." Mimmi er ikke særlig samarbeidsvillig. Vi er tre voksne mennesker som holder henne. Før vi letta forlater dyrlegen, spør jeg om hun kan bekrefte at Mimmi er ei dame, for det har vi jo regna med.En ærverdig eldre dame.

Lurt dere i to år, hahaha!

Har tross alt regna pupper og kom til...to. Veterinæren er lattermild da hun kan fortelle at Mimmi er en kastrert hannkatt. Jeg prøver å forklare hvorfor jeg trodde hun...eh...han var en hunkatt, og er belært da jeg tusler ut igjen.
OK: Et raskt kjønnskifte ble det, men ingen avliving heldigvis.
Hjemover trøster jeg meg sjøl med at det er ikke såååå rart heller, tross alt kom Mimmi til oss for to år siden, nærmest ut av lause lufta...Jeg snakker alvorlig til Mimmi om at nå er det slutt på at hun kan lure oss slik, at det er rosa yndlingsteppet skal skiftes med et blått. Ærlig talt!





Status to uker etter: Hannkatten Mimmi er ferdigmedisinert, ikke uten kamp. Han er blitt skikkelig rampete etter at han ble en hann. Blant annet har han begynt å klatre i trær. Veldig maskulint.

Tøffingen! Kongen på haugen.

 


 Pusil har vært ute og fått en bittskade i nakken. Det gaper rødt og hårløst, så det er vel trolig at hun må få mer medisin. Dessuten er hun lei til å sitte på steintrappa og det er da ikke bra når en sliter med blæreKATTarr!

Ser ingen sammenheng mellom å sitte på steinmur og å få blærekatarr... Sta som en katt.

Shoppestopper?

lørdag 16. februar 2013

 

                           SHOPPESTOPPERS!

Jeg har vært mer eller mindre shoppefri siden nyttår! Tenkte først det gikk an å ta ei uke om gangen for å se hvordan det går. Ikke forplikte meg til å ha et "Shoppefritt 2013". Og så kunne jeg si at "akkurat nå har jeg ei shoppingfri periode.."
Det er faktisk blitt trendy å være litt sånn anti-shopper. Visste ikke det at jeg slengte meg på ei bølge i tida, men jeg er visst blitt trendy! Det finnes ei Facebook-gruppe som heter "Shopstop 2013", og der inne er det store diskusjoner om viktige ting som hvor vidt en kan erstatte utslitte ullsokker til ungene og om det finnes tilgivelse for en glipp, dvs. synd en har begått da en sist var på H&M.
Hos meg er definisjonene mine egne og jeg trenger ikke tilgivelse fra andre. Greia er å tenke før en handler, ofte har jeg handla først. Og jeg har lang erfaring. Do believe me.
Som jeg skreiv i et tidligere innlegg, har jeg uleste bøker i hyller som svaier av overvekta, og i baljer og kasser. Jeg har garn i kurver og poser. Jeg har klær så det rekker både ett og to år fram i tid, både for meg og flere til. Kjekt å ha, har jeg tenkt.
Til slutt er det blitt for mye. Alt for mye.
Jeg har sett på noen programmer av Teen Age Boss, og virkelig hatt store runde øyne og avsky-følelse i kroppen. Jeg ble alt for mett av det materielle. Dette orker jeg ikke lenger, tenkte jeg, og innledet nyåret med et innfall om at jeg ville ha en forbruksslankekur hos meg sjøl.
Så røk PC-en. Hva gjør en da? Skriver innleveringsoppgaver på studiene med PC som ikke kan skrive n, v, b og C? Låne PC, tja...Et sted går grensa, tenkte jeg. Dataen er et arbeidredskap, et Må Ha. Altså er ny PC innkjøpt. Videre sprenger ungene seg ut av klærne de har gått i. Skal en be dem slutte å vokse, dra i bruktsjappa eller dra på H & M og lukke øynene for  de underbetalte barnearbeiderne deruteiverden? Det første fungerer i hvert fall ikke, det andre er en bøyg når en har tenåringer. Da ble det tredje alternativet gjennomført etter en indre diskusjon, en markedsanalyse om hvor vi får billigste og kule bukser, gensere og skjorter, og en konklusjon om at "ungene" ikke skal lide for mye for mors igjendratte lommebokglidelås.
Mammutsalgsbestillingslista ble mager i år. To pensumbøker, to julegaver, ei bok til hytta. Hurraheioghopp! Ikke verst for meg som er så glad i bøker og "Aller Anfang ist schwer", dessuten...
Sofaen, ja... Vi har aldri hatt råd til dyre sofaer, så vi har måttet skifte ut hvert femte til tiende år til litt mindre utrendy sofaer. Sofabordet har omtrent sølvbryllup i år, og to vaklete kurvstoler er det vi har som stresslesser... Men nå knaker sofaen i sammenføyningene og gir snart etter. Vanskelig å late som at den skal være slik. Når det i tillegg snart er hull i trekket, kattene veit å trekke ut tråder, og det har flekker som kan ligne på både det ene og det andre. Jo da, det er så hjemmekoselig, atte... Men jeg har spart penger på sofakonto'n min i mange år, og det BLIR ny sofa nå. Banna bein, ikke kjøpt brukt på FINN.no engang, for alle der har den lille ekstra puffen foran som vi ikke har plass til. Der ser du, det er undersøkt!
Jeg vindushopper stadig, ser mye fint, men øver meg opp til å ikke la meg begeistre: "Den kunne ha vært fin, dersom den hadde hatt en annen farge, dersom hanken hadde hatt en annen form, dersom den ikke hadde hatt paljetter, dersom den var litt rimeligere." Og så spør jeg meg: "Trenger jeg det egentlig?" (Svaret er NEI). "Har jeg noe hjemme som kan ligne?" (Svaret er som regel: JA). "Gidder jeg å dra med hjem enda en ting til det allerede overfylte huset?" (NEI) "Kan jeg bruke opp noe av alt det som jeg har hjemme først----kanskje?" (JA). For bøker: "Rekker jeg å lese denne nå?" (NEEEI?), "Har biblioteket den?" (JA) . Svært interessante studier i mitt eget indre. Og det blir spart penger. Jeg har sagt opp abonnementene mine på et par magasiner som jeg virkelig fikk øynene opp for hva egentlig kosta meg. Bokklubbmedlemskapet gjennom mange år: "Takk for meg!"
Vinterskoene varer ut vinteren, buksene skal ikke øke i antall, jeg sliter på det jeg har. Sliter ut. Så fattigslig, liksom, men veldig TRENDY, da!
Kanskje er det en fordel å være kreativ når det skal spares, men jeg føler ikke noe savn. Ikke i det hele tatt. Jeg har bedre oversikt over det jeg har, bruker det jeg har fra før av. Gleder meg over helt andre ting og puster djupere. Nyter øyeblikkene uten indre stress.
Jeg tar meg råd til opplevelser, en kaffekopp  på café... men ikke hver dag. De beste gleder er vel også gratis, så det å rusle langs Mjøsa eller sitte framfor hyttepeisen etter en fjelltur med fotoapparatet betyr mye for meg. Snuse inn årstidenes ulike lukter, studere blomstene som trenger opp gjennom asfalten, kjenne på furubarken og sola som varmer. Happy hippie, helt OK for meg.
Helt fanatisk er jeg ikke, og det er vel heller ingen god ting, nødvendigvis...
Foreløpig fortsetter jeg min shoppestop fordi det gjør meg godt. Det avgifter sjela, men er neppe bra for forbrukssamfunnet....


ALL YOU NEED IS LESS.....

Ethereal-mal. Drevet av Blogger.

                               SKI(TT) AU!

I vinterferien har jeg gått på ski.
Jeg har gått på ski i vinterferien.
I vinterferien på ski har jeg gått.
Jeg på ski har gått i vinterferien.
På ski har jeg gått i vinterferien.
Gått har jeg på ski i vinterferien.

Enten syntaksen er slik eller sånn: Innholdet blir det samme...
Starter med stor optimisme og gleder meg til jeg skal lange ut innover hvite vidder:
Hu hei, hvor går det vel friskt og lett oppå fjellet!
Ser Bjørgen og Northug og co danser bortover i løypene. Jeg skal også danse, men gi meg mens jeg fortsatt er presentabel.Skal ta meg ut slik passe, ikke så spytt og slim renner nedover hake og bringe, brystkassa er som en blåsebelg eller jeg spyr på målstreken. Jeg skal ikke bruke krefter, liksom. Bare sveve-gli innover landskapet på lette ski med et smil om munnen, stake meg enkelt opp bakkene, nyte at musklene jobber og kjenne at jeg er til. Akkurat som når jeg går tur på føttene.
Akkurat...
Så blir det helt annerledes: Skiene kladder, er bakglatte, trege, uten gli. Mjølkesyra setter inn støtet i alle musklene i første motbakke. Det glepper, det glir ut, jeg går på platåski. Bakglatt i oppoverbakkene, treghet i nedoverbakkene er regelen. Armene dirrer av anstrengelse for at skiene med dama oppå skal dra seg trygt opp bakkene. Litt uelegant med et stivere smil. Så skal det drikkes noe varmt og spises noe søtt. Tråkke seg bort mot ei løe og finne ly. Jammen sa jeg ly! Har gått gjennom snøen hele vegen bortover, sjokoladen må spises (nødrasjon!), og når løa er prøvd ut ved alle fire veggene, kan en konstatere at her finnes ikke ly. Det blåser gjennom veggene! Blodsukker i bånn, humør i bånn når jeg skal skru opp termosen med valne fingre og sette meg godt til rette. Alt som spiller på lag med meg i dag er den blå himmelen, sola og den friske lufta. I hvertfall det. Ah! Men en kan ikke hvile på sine kalde rumpeballer, ørene fryser nesten av. For hvor ble sola av? Her ligger tåka tjukk!
Vi får prøve et stykke til. Med nye krefter gyver jeg løs med dødsforakt på nye stigninger i mitt løp mot pallen. Som den reneste Johaug, oppover bakkene. Men jeg har ikke et helt smøreteam i ryggen sjøl om skiene er glida, grunna og smurt med både rød, lilla, blå og grønn Swix. (Den dagen det må smøres med klister, er jeg ikke i fjellet, for da kan jeg nemlig sykle i gatene hjemme...og sykkelen går ikke bakover).
Endelig på toppen, likevel. Snur meg og skuer utover, tar inn utsikten og tilbakelagt distanse. Gleder meg til jeg skal sette utfor, inntil jeg kommer på at jeg slo halebeinet så gæernt et år. Midt neri dumpa nedafor toppen. Og akkurat der hadde mange falt før meg, så der var det hardt. Kjenner det i halebeinet fortsatt, tenker det kan bli tøft å ta rennefart og koste på her. Oi, best å ta det med ro. Ploger forsiktig nedover. Kjerringkjøring, å så forsiktig... tør ikke å falle, kan slå meg. Tenker ut til hvilken kant jeg skal dandere meg i en planlagt nedlegging av legemet i snøen. Heldigvis går det bra. Skjelven i lårene etter all ploginga, stavrer jeg meg videre i retning utgangspunktet. Og der ved bilen kan jeg lykkelig spenne av meg skiene, svært forundra over disse som orker og gidder (helst det siste) å løpe timesvis på ski hver dag hele uka, hele ÅRET!

Jeg er ingen skientusiast. Det er mulig jeg må visualisere, at det er der det ligger. Tenke positivt. Får jobbe med saken ved siden av å trene skiteknikk på stuegolvet. Foran VM på TV.

Dyrene i Utfrika