Lille ekorn?

LILLE EKORN...?

Det er en kjent sak at jeg prokrastinerer, altså utsetter ting. Er så og si prokrastoratet i egen høye person. Det høres litt fint ut, men det er bare en fordekt måte å fortelle at dørstokkmila; ja den er lang, den!  
Noe anna er at jeg er så sabla flink til å spare på alt... unntatt penger, da!
Jeg var på café i dag. Dama bak disken sier: "Bonuskortet ditt er fullt, du kan få en gratis kopp."
"Nei takk," sier jeg. "Jeg sparer den til en annen gang."
Jeg har flere plagg med merkelapp og pris hengende på. Ikke fordi jeg stadig kjøper nytt, men fordi jeg sparer klærne til en passende anledning.
Har litt ekstra her og der i skuffer og skap, og sparer.... det kan komme godt med en dag. 
Bokhyller er overfylte og velteferdige av bøker jeg enda ikke har lest.
Hva er det jeg sparer til?
Til krig og katastrofe, hungersnød og vedvarende mangel på tilgang til godene?
Kanskje er det et lite ekorn-gen i meg? Samle-samle med rastløs energi?
Men det er ikke nødvendig!
Vi har god tilgang til varene døgnet rundt, hele uka, her i by'n.
Og tenk:
Kanskje rekker jeg aldri å drikke den bonuskaffen. I verste fall.
Kanskje stryker jeg med blant hermetikken og bøkene mine ved det første stormkastet...
Dystre tanker, men det er dette med å nyte det en har. Nå. Ikke utsette. Heller ikke det gode.
"Først yte, så nyte," er det noe som heter. Ja, men er det så forbaska sikkert at en noengang kommer så langt at en rekker å nyte?
Nyte nå. Nyte den en har NÅ.
Dessuten: Å gjøre sine gleder enkle, er vel ikke akkurat den største fienden når det gjelder å leve det gode livet?

Lykke er et sted mellom for mye og for lite . (Finsk ordspråk)

                  

         

Så var det DEN dagen....

Hallo...lissom...kan overskuddet vennligst innfinne seg?
Det er mista et sted der ute og jeg er ikke der nå og kan finne det igjen. Jeg ligger på latsida på sofaen. To-do-lista er endeløs og den ble ikke mindre endeløs i dag. Noen dager er slik.
DE BARE ER SLIK, OG IKKE ANNERLEDES.
En kan ønske og drømme, og det gjør jeg forsåvidt også her fra mitt sofaeksil, men jeg får ikke gjort noe med drømmene mine i dag. I dag er det nok å VÆRE. Åpne ett øye og kikke ut på verden. kanskje lukke det igjen, kanskje åpne det andre. Mobilisere kreftene til å fyre opp i ovnen, tenne et lys og se på flammen som beveger seg. Flammen lever, men den eter også av lyset. Lyset blir mindre og mindre, men det skinner da stadig? 
En dag under teppet på sofaen kan være givende også. En må se det fra den sida. Samle krefter slik at morgendagen kanskje kan brukes til å oppfylle noen drømmer. Enn så lenge må jeg akseptere at sofaen også er en del av livet mitt. Med ei bok, et lys, en ovn og ei katte som begge maler, prøver jeg å nyte dagen og ikke bare lar den være en venteplass for morgendagen.
Ha en god dag du også, og nyt den slik den nå en gang er!

Ser du: Over tåka finnes det ei sol!

Godt nyttår, og takk, januar!
Hvert nye år skal vi være så forbaska flinke til å bli flinkere der vi ikke var så flinke i fjor. Vi stumper røyken, begynner å trene, lager næringsriktige matpakker til barna. Før vi har slutta å si godt nyttår (eller godt nytt år, hvis vi er litt høytidelige og royale) til folk vi møter (og vi møter dem selvfølgelig med et fresh oppsyn og muntert smil siden det er nytt år og nye forsetter på alle fronter), har forsettene våre gått opp i røyk (ja, tenk), tredemølla ruller videre uten oss oppå, og ungene spiser syltetøybrødskiver igjen på skolen og er lykkelige...
Lykkelige, ja...
Vi sjøl piner oss gjennom januar, den blir både mørkere og lengre enn den kunne blitt. En eneste lang blåmandag etter all kosen i desember.
En erkjennelse har sneket seg inn i mitt innerste og begynner å lage revolusjon der inne: Januar skal være ta-vare-på-meg-sjøl-måneden. Høres egoistisk ut, for jobben tar jo sitt og ungene tar sitt, matlaging og klesvask...hverdagen kalles det.
Men jeg vil inn i mellom tenne et lys, glo, glede meg over amaryllisen som fortsatt blomstrer, være til stede  nå. Jeg vil gå en tur når jeg kan, og nyte lyset og naturen, kjenne hvordan utelufta trekkes ned i lungene.
Det er nemlig NÅ vi lever, NÅ i dette øyeblikket!
Vi vet lite om neste øyeblikk, men DETTE må vi holde fast ved.

"Krya om dig," sier svenskene. Det handler om å ta vare på seg sjøl. Slik kan vi best få overskudd til å være noe for andre.