Lille ekorn?

LILLE EKORN...?

Det er en kjent sak at jeg prokrastinerer, altså utsetter ting. Er så og si prokrastoratet i egen høye person. Det høres litt fint ut, men det er bare en fordekt måte å fortelle at dørstokkmila; ja den er lang, den!  
Noe anna er at jeg er så sabla flink til å spare på alt... unntatt penger, da!
Jeg var på café i dag. Dama bak disken sier: "Bonuskortet ditt er fullt, du kan få en gratis kopp."
"Nei takk," sier jeg. "Jeg sparer den til en annen gang."
Jeg har flere plagg med merkelapp og pris hengende på. Ikke fordi jeg stadig kjøper nytt, men fordi jeg sparer klærne til en passende anledning.
Har litt ekstra her og der i skuffer og skap, og sparer.... det kan komme godt med en dag. 
Bokhyller er overfylte og velteferdige av bøker jeg enda ikke har lest.
Hva er det jeg sparer til?
Til krig og katastrofe, hungersnød og vedvarende mangel på tilgang til godene?
Kanskje er det et lite ekorn-gen i meg? Samle-samle med rastløs energi?
Men det er ikke nødvendig!
Vi har god tilgang til varene døgnet rundt, hele uka, her i by'n.
Og tenk:
Kanskje rekker jeg aldri å drikke den bonuskaffen. I verste fall.
Kanskje stryker jeg med blant hermetikken og bøkene mine ved det første stormkastet...
Dystre tanker, men det er dette med å nyte det en har. Nå. Ikke utsette. Heller ikke det gode.
"Først yte, så nyte," er det noe som heter. Ja, men er det så forbaska sikkert at en noengang kommer så langt at en rekker å nyte?
Nyte nå. Nyte den en har NÅ.
Dessuten: Å gjøre sine gleder enkle, er vel ikke akkurat den største fienden når det gjelder å leve det gode livet?

Lykke er et sted mellom for mye og for lite . (Finsk ordspråk)