Glea som eit lys i verda....

           

" Men så ein dag, ein mørdemd dag kom Vårherre gangande og spurde korleis det stod til. 

Jau takk sa eg, med meg er det berre bra. 

Men det er so mykje gale rundt om i verda at det mest blir som ei synd og vera gla.

Da smilte Vårherre så det klårne over alle berg, og så sa han, at såpass sterk lyt du vera, at du torer lyfte glea som eit lys her i verda.

Det var såleis ho var tenkt, sa han...."

                                                       ( Kari Bakke)                                                               

Løfte lys i verden, kan være ei god oppgave å ta med seg. 

La lyset skinne over andre...

Spre gleda, vis smilet ditt! Gjør noe for noen, littegrann som kan "gjøre dagen"for andre.

Et smil, et nikk, et "hei" til noen som ser ut til å trenge det. 

Det trenger ikke å koste så mye.                                                      Send en liten hilsen i posten til et menneske som verken har mail eller mobil.

Tør du å overrekke en bukett blomster du har plukka til en helt fremmed du møter?

  

                                  FREMAD MARS!

Det har vært kaldt og sol. Men det er tross alt deilig med sol som varmer. Lange gode turer på Mjøsa med følge, eller uten. Tenketurer og turer med stopp og ansiktet vendt mot sola. Øynene lukket og blikket vendt innover. Gå seg svett og varm, eller bare tusle med kameratet. Bilder med sol. Sol og lange skygger, sol på is, sol på snø, solnedganger. Det er så godt med sola! Sjøl i minus femten kan en tru på våren. Ja, fuglene gjør jo det og har gjort det lenge. Sjølsagt trur vi at det er vårlige rytmer og melodisnutter fra strøk med mer varme og løsere snipp enn vi har her til lands. Og så er det bare en liten kjøttmeis som sitter der og varmer seg i sola og sikkert er våryr og gleder seg over at det snart er slutt på å fryse i fjøra og bruke hele dagen på å lete etter mat. Men når jeg stopper opp og kikker på fuglen, så merker jeg at det kryper en følelse av å glede seg til noe innafor sjal og kåpe. Bak frostrøyken som står ut av munnen, bobler det en forventning om noe som ligger helt nytt framfor oss: En hel vår og en hel sommer. Måtte den bli varmere og tørrere enn de siste årene, slik at det går an å slippe skuldrene helt ned, ligge på ryggen i Mjøsa og duppe, glise og se opp på blå himmel mot Furubergets grønne skogkant. Og kunne dra ut de ruvende, røde solstolene på hytta og plante seg der, uten tanke på truende regndråper. Legge seg bakover og skifte stilling bare når en likevel skal flytte stolen etter sola. 

 




Trave innover i fjellet, helt uten bekymring for plutselig tåke, med bare bittelitt klær og en hel ubrukt dag til rådighet. Mindfullness, gratis påfyll av opplevelser, være i en strøm og bare gå... Eller sykle av gårde utover Stange vestbygd med tilfredshet i hvert tråkk og noen ekstra nys når en har funnet en grøftekant full av allslags markblomster.
 





 Og så våren, da.... før alle fargene er på plass. Bare  blått og brunt og grått og noen svarte åkre; Sjelefred.

 



Plutselig merker jeg at kjøttmeisen har fått selskap. Det sitter tre til i bjørka nå og de synger med ulik fart, rytme og helt forskjellig melodi. March is SO swinging! Jeg kjenner at jeg fryser litt på føttene, har tross alt funnet fram lettere skotøy og lagt vekk ulltøyet. Det er ikke plass til mer vinter i mitt indre nå!