SKI(TT) AU!

I vinterferien har jeg gått på ski.
Jeg har gått på ski i vinterferien.
I vinterferien på ski har jeg gått.
Jeg på ski har gått i vinterferien.
På ski har jeg gått i vinterferien.
Gått har jeg på ski i vinterferien.

Enten syntaksen er slik eller sånn: Innholdet blir det samme...
Starter med stor optimisme og gleder meg til jeg skal lange ut innover hvite vidder:
Hu hei, hvor går det vel friskt og lett oppå fjellet!
Ser Bjørgen og Northug og co danser bortover i løypene. Jeg skal også danse, men gi meg mens jeg fortsatt er presentabel.Skal ta meg ut slik passe, ikke så spytt og slim renner nedover hake og bringe, brystkassa er som en blåsebelg eller jeg spyr på målstreken. Jeg skal ikke bruke krefter, liksom. Bare sveve-gli innover landskapet på lette ski med et smil om munnen, stake meg enkelt opp bakkene, nyte at musklene jobber og kjenne at jeg er til. Akkurat som når jeg går tur på føttene.
Akkurat...
Så blir det helt annerledes: Skiene kladder, er bakglatte, trege, uten gli. Mjølkesyra setter inn støtet i alle musklene i første motbakke. Det glepper, det glir ut, jeg går på platåski. Bakglatt i oppoverbakkene, treghet i nedoverbakkene er regelen. Armene dirrer av anstrengelse for at skiene med dama oppå skal dra seg trygt opp bakkene. Litt uelegant med et stivere smil. Så skal det drikkes noe varmt og spises noe søtt. Tråkke seg bort mot ei løe og finne ly. Jammen sa jeg ly! Har gått gjennom snøen hele vegen bortover, sjokoladen må spises (nødrasjon!), og når løa er prøvd ut ved alle fire veggene, kan en konstatere at her finnes ikke ly. Det blåser gjennom veggene! Blodsukker i bånn, humør i bånn når jeg skal skru opp termosen med valne fingre og sette meg godt til rette. Alt som spiller på lag med meg i dag er den blå himmelen, sola og den friske lufta. I hvertfall det. Ah! Men en kan ikke hvile på sine kalde rumpeballer, ørene fryser nesten av. For hvor ble sola av? Her ligger tåka tjukk!
Vi får prøve et stykke til. Med nye krefter gyver jeg løs med dødsforakt på nye stigninger i mitt løp mot pallen. Som den reneste Johaug, oppover bakkene. Men jeg har ikke et helt smøreteam i ryggen sjøl om skiene er glida, grunna og smurt med både rød, lilla, blå og grønn Swix. (Den dagen det må smøres med klister, er jeg ikke i fjellet, for da kan jeg nemlig sykle i gatene hjemme...og sykkelen går ikke bakover).
Endelig på toppen, likevel. Snur meg og skuer utover, tar inn utsikten og tilbakelagt distanse. Gleder meg til jeg skal sette utfor, inntil jeg kommer på at jeg slo halebeinet så gæernt et år. Midt neri dumpa nedafor toppen. Og akkurat der hadde mange falt før meg, så der var det hardt. Kjenner det i halebeinet fortsatt, tenker det kan bli tøft å ta rennefart og koste på her. Oi, best å ta det med ro. Ploger forsiktig nedover. Kjerringkjøring, å så forsiktig... tør ikke å falle, kan slå meg. Tenker ut til hvilken kant jeg skal dandere meg i en planlagt nedlegging av legemet i snøen. Heldigvis går det bra. Skjelven i lårene etter all ploginga, stavrer jeg meg videre i retning utgangspunktet. Og der ved bilen kan jeg lykkelig spenne av meg skiene, svært forundra over disse som orker og gidder (helst det siste) å løpe timesvis på ski hver dag hele uka, hele ÅRET!

Jeg er ingen skientusiast. Det er mulig jeg må visualisere, at det er der det ligger. Tenke positivt. Får jobbe med saken ved siden av å trene skiteknikk på stuegolvet. Foran VM på TV.