DYRENE I UTFRIKA

Vi har to katter på et bord. Kvirrevirrevittbombom.
Men der har de ikke lov å være.
De jages ned og hopper opp igjen så fort vi går ut døra.
De eier ikke oppdragelse og det kan skyldes hjemmene de kom fra før de kom til oss,
eller at katter ikke tar oppdragelse. Kvirrevirrevittbombom...

En aprilkveld oppdager jeg at ingen av dem hopper opp på noe bord. Den ene katta ligger strak i sofaen og jeg oppdager at hun har kuler i "armhulen". Selvfølgelig. Diagnostiseringen konkluderer kreft (med eller uten spredning). Jeg har et godt utvikla veterinær/legegen og angrer som en ....hest på at jeg ikke studerte til lege eller veterinær. I og med at jeg har det i meg, liksom. (Men så var det det at språklinja på videregående ga lite rom for slike studier). Akkurat nå er jeg mest fokusert på at Mimmi har kreft og kanskje må avlives neste dag. Tynn er hun blitt. Jeg kjenner ryggraden gjennom pelsen. Hun er gammel og jeg gråter tapre tårer i den svarte og hvite pelsen og gruer meg som en ...hund for atskillelsen. Den siste natta skal hun få ligge i senga mi, og litt forundra bæres hun opp og legges forsiktig ned på dundyna mi.
Nede løper Pusil rastløs rundt og tisser blod på kattedoen hvert tredevte sekund. Også den diagnosen er klar: Urinvegsinfeksjon, og fy, ja det gjør vondt! Stakkars Pusil. Men det er ikke dødelig såvidt meg bekjent.
Mimmi har en god natt den siste natta i livet sitt. Jeg har nok sovet bedre. Dagen etterpå ringer jeg veterinæren og forklarer problemet, det vil si, diagnosene. Jeg må ellemelle og drar først med Pusil. Har ett kattebur, og kattene kan ikke dele det. Ikke til vanlig, slettes ikke nå. Pusil er plaget og må komme i gang med behandling fortest mulig. Å få henne inn i det alene, er et vanvittig strev. To sterke viljer, en katts intelligens og en dames kjemper om overtaket. Pusil hopper, kjemper, sklir, smyger seg ut av buret, før jeg får satt på lokket. Til slutt er jeg utsvetta, hun er fanga.

Lettere rusa, tunga halvvegs ut av munnen.

Venterommet hos en veterinær er et studium i seg sjøl. En diger mann med seks miniatyrhunder er foran oss i køen. De skal klargjøres, ha vaksiner og gudeneveit for å stilles ut. Seks små gneldrebikkjer som Pusil fortvila og tissetrengt må holde øye med bak gitteret. Vi venter. Og venter. Omsider er det vår tur og vi får tilgang til de indre gemakker der Pusil uten å vite sitt eget beste, prøver å stikke av. De må gi henne noe beroligende og hun sovner etter å ha kasta opp hele morgenmaten som røper at jeg kjøper billig kattemat på Kiwi. Lille Pusil har en overordentlig alvorlig urinvegsinfeksjon med krystaller i urinvegene. Slike som dere vet kan sette seg sammen og bli til nyrestein og det gjør skrekkelig vondt. Jeg vet om noen som har hatt det. Hun blir satt på både smertestillende og antibiotika, og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en prøvelse for mor. Hun er ikke villig til å forstå sitt eget beste der heller: "Gap opp så blir det snart bedre." Særlig!

Mimmi er neste katt ut. Hun viser seg å være en større fighter enn jeg hadde trudd når hun skal tres inn i buret. Klør og tenner brukes. Mye 0 rh+ utgytes før vi ankommer dyrlegens venterom. Har prøvd å ikke tenke "siste gang" i alle situasjoner. Må ta dette fornuftig og rasjonelt.Hun har tross alt fått leve flere timer ekstra fordi jeg drog med Pusil først og de seks hundene var foran oss i køen.... Jeg holder rundt buret for å trøste (meg sjøl?). Denne gangen deler vi rommet med en gigantisk rottweiler og ei bikkje uten bånd. En sier "som eier, som hund", men her vet jeg ikke...
Tung er vegen inn til veterinæren. Tårene lurer bak øyenlokkene, eller de er nærmest på veg ut, og skjelven i stemma forklarer jeg hva jeg har oppdaga. "Det der,"sier veterinæren,"er verkebyller etter et bitt. Pussig sted å ha det, men se her renner det puss, pus." Mimmi er ikke særlig samarbeidsvillig. Vi er tre voksne mennesker som holder henne. Før vi letta forlater dyrlegen, spør jeg om hun kan bekrefte at Mimmi er ei dame, for det har vi jo regna med.En ærverdig eldre dame.

Lurt dere i to år, hahaha!

Har tross alt regna pupper og kom til...to. Veterinæren er lattermild da hun kan fortelle at Mimmi er en kastrert hannkatt. Jeg prøver å forklare hvorfor jeg trodde hun...eh...han var en hunkatt, og er belært da jeg tusler ut igjen.
OK: Et raskt kjønnskifte ble det, men ingen avliving heldigvis.
Hjemover trøster jeg meg sjøl med at det er ikke såååå rart heller, tross alt kom Mimmi til oss for to år siden, nærmest ut av lause lufta...Jeg snakker alvorlig til Mimmi om at nå er det slutt på at hun kan lure oss slik, at det er rosa yndlingsteppet skal skiftes med et blått. Ærlig talt!





Status to uker etter: Hannkatten Mimmi er ferdigmedisinert, ikke uten kamp. Han er blitt skikkelig rampete etter at han ble en hann. Blant annet har han begynt å klatre i trær. Veldig maskulint.

Tøffingen! Kongen på haugen.

 


 Pusil har vært ute og fått en bittskade i nakken. Det gaper rødt og hårløst, så det er vel trolig at hun må få mer medisin. Dessuten er hun lei til å sitte på steintrappa og det er da ikke bra når en sliter med blæreKATTarr!

Ser ingen sammenheng mellom å sitte på steinmur og å få blærekatarr... Sta som en katt.