MMMM......AH!

Venter i spenning i juni på at syrinene skal sprette. Vet ikke helt om det er lukta eller nesten-blomstene som kommer først...men en dag er de det duket for syrinsnuseturer om kveldene. Da er ruta lagt opp etter villaveger der det er mange syrinbusker. Akkurat i juni kan jeg ikke tenke meg noe mer nydelig enn duft av syriner. Og synet av dem: Hvite, lyslilla og mørklilla. Før var lyslilla favoritten, nå er det hvite. Kanskje fordi det er det vi har færrest av i egen hage?
Lange lyse kvelder i hagen omgitt av syriner og mygg. Slik skal det være! Snuse, fundere, nyte, klø...
Vi har masse syrinbusker, men ikke så mange av de fine blomsterklasene. Det er mulig at gartneren har vært lat med å beskjære...
Derfor gjør jeg meg gladelig til tjuv for ei uke eller to. På syrinsnuserunden knekkes det av en kvist her og der hvor hageeiernes busker henger utenfor gjerdet og blomsterklasene er uanstendig tette. Det er nesten lov, vel? Det trenger å tynnes... Så litt lilla og mye hvitt kan det være i en slik kvast jeg kommer hjem med etter syrinsnuseturen. De danderes i en vase med skåldhett vann og settes et sted  hvor lukt og syn kan nytes enda mer. Særlig på regnvåte dager.

Så merkes det i lufta at den søte syrindufta blandes med en litt råtten eim, klasene har brune innslag i det lilla og hvite og slipper etter hvert enkeltblomstene ned på bakken. Da kommer en sorgreaksjon. Nesten ett år til neste gang. Resten av året er syrinbuskene et antiklimaks. De står der og tar plass, har ikke et spesielt vakkert bladverk en gang. 
Igjen: Det gjelder å nyte nå!